Drammensfilmen: Riktig valg!

Denne kronikken står på trykk i Drammens Tidende i dag under tittel «Skrekkfilmen om byen», og blir også kommentert på lederplass.

Det skal lages en «dokumentarfilm» om Drammen. Den skal handle om oppsvinget i byen som følge av den kloakkfrie elva. Punkt null for filmen er tidligere statsråds Rønbecks vedtak om pålegget til Drammen om rense elva i 1987. Kommunen og «Byen Vår Drammen» er fornøyd med at det blir en skrytefilm.

Jeg er helt enig i det valget for filmen som her er gjort. Et annet startpunkt vil være pinlig for Drammen kommune og mange nåværende aktive politikere. For de var jo samstemt mot rensing av elva. Drammens egne politikere hadde verken lyst til eller var i stand til å rense innbyggernes kloakk, noe kanskje kommunen var aleine om i hele landet. Politikerne var rett og slett sterkt imot rensing. Det måtte et statlig pålegg til. Og en film som bidrar til en slik kunnskap om motstanden mot en rein elv, er jo ikke akkurat skryt. Dessuten kan jo mange tro at det er en sammenheng mellom tidligere motstand mot en kloakkfri elv og motstanden mot å beholde sykehuset i Drammen.

I 1972 vedtok Drammen kommune en plan som skulle gi rein elv i 1992. Men planene blei tidlig skrinlagt. Fylkesmannen blei utålmodig og påla i 1976 fortsatt rensing. I januar 1977 reiste daværende ordfører Erik Dahlheim inn til daværende miljøvernminister Gro Harlem Brundtland og fikk opphevet fylkesmannens pålegg om rensing. Ingenting ble gjort fra 1977 og de neste ti åra. Et nytt pålegg fra fylkesmannen i 1987 ble møtt med et enstemmig vedtak i Drammen bystyre i april 1987 der en ba Miljøverndepartementet oppheve pålegget om å rense kloakken. Med SVs og Venstres stemmer!

Foran bystyremøtet i mai 1987 ble Drammenselvas venner opprettet. Vi krevde det enstemmige bystyrevedtaket fra april om anke over rensepålegget opphevet, noe som blei avvist. Ordføreren reiste i stedet inn til Miljøverndepartementet for å få fylkesmannens rensepålegg oppheva.

Godt hjulpet av lokale medier ble kampen mot kloakkutslippene en engasjert sak i byen, og kloakkstriden i Drammen ble en rikspolitisk sak. Blant andre Aftenposten skreiv om «kloakkpress» i byen. Statsråd Sissel Rønbeck hadde både politisk nese og mot, og tok et ansvar for miljøet som forgjengeren Brundtland ikke turte. Rønbeck satte drammenspolitikernes krav til side og tvang dem til kloakkrensing med statlige penger. Politikerne tok signalene fra innbyggerne, og ga opp motstanden mot rensing. Miljøforståelsen kom omsider også til Drammen. Noe av den, hvertfall.

Det må virke ufattelig i dag at et enstemmig bystyre i 1987, inkludert dagens ordfører, var så ivrig for å hindre rensing av kloakkutslippene av elva. Og hadde vært det i så mange år. Daværende Høyre-ordfører Iversen uttalte til og med at byen ikke kunne leve med en rein elv! Det er kanskje bevist i dag, Iversen? Og det filmen skal fortelle hele Norge? Arbeiderpartiets gruppefører, Aage Hanstein Jensen, fortalte i et møte med Drammenselvas venner foran bystyremøtet mai 1987 at elva var rein nok med urensa kloakk fra 40 000 mennesker, for han bada i elva en gang i året!

Ingenting av dette hører med i en skrytefilm. Jeg vil derfor gi min fulle støtte til filmprosjektets valg. Bare nå ingen andre får vite om hva som skjedde før filmens punkt null, da kan skrytet lett få en negativ virkning! Begrepet «dokumentarfilm» også.

I en skrytefilm hører kanskje også kampen for å flytte sykehuset vekk fra kommunen med. Det er Drammen (også?) aleine om i hele Norge. Og for å ha spilt bort muligheten for E-18 i tunnell under elva, for å lure staten til å betale en kommunal veg til Konnerud. Og siden «arkitekten» bak alle disse prosjektene er Erik Dahlheim, bør kanskje filmen få navnet «Filmen om Erik Dahlheims by»? — Men da er vi kanskje over i sjangeren for skrekkfilmer?

(Ove Bengt Berg, initiativtaker til Drammenselvas venner)